Livet som brannmann

Livet som brannmann

Per Magne Hansen (62) drømte om å bli brannmann da han var guttunge. Og det ble han i 39 år. Hansen har opplevd utrolig mye som brannmann – på liv og død.

Vi møter ham i Os brannstasjon i Nord-Østerdal i Hedmark. Han er iført en oransje dress, den han brukte på sin første utrykning som brannkonstabel i 1978. Dressen er så tynn, at den kan sammenlignes med slike dresser som folk går ut i hagen med for å luke i bed om sommeren. På beina har han støvlene med vernetå. Hjelmen er solid. Og rundt livet har han et belte med ei lita øks. Slik var han klar for utrykning den gang da.
– Jeg husker min første utrykning som brannkonstabel, som om det skulle vært i går, sier han.
Det var en desemberdag i 1978, sprengkaldt med 25 kuldegrader. Et hus på Håmmålvoll i Os begynte å brenne. Hansen og de andre brannmannskapene, måtte ha lag på lag med klær under den tynne dressen for ikke å fryse.
– Vi rykket ut med en 1962-modell Dodge brannbil med 700 liter vann på tanken. Min jobb var å legge ut slanger ned mot elva, Glomma, for å hente vann derfra. Vi sagde et firkantet hull i isen med motorsag. Jeg stod med slangen og var klar til å pøse på med vann, minnes han.
De brukte en vannpumpe som ble drevet av en gammel VW bilmotor. Men vannet fra tanken på brannbilen holdt til å slukke brannen. Derfor slapp Hansen å spyle. Vi ventet i det lengste med å bruke vann fra elva, fordi vannet kunne fryse fast i slangene, da det var så kaldt.
Huset fikk innvendige skader, men det brant ikke ned. Huset ble restaurert og står den dag i dag. Jeg var veldig godt fornøyd da jeg kom hjem igjen. Huset ble reddet. Ingen personer kom til skade. Å hjelpe folk i nød, enten det er i brann eller med annen redning, det er det som er så fint med å være brannmann, sier Per Magne Hansen.

En annen verden

Per Magne Hansen i uniformen som han brukte på sin første utrykning i 1978. Etter 39 år som brannmann i Os takker han for seg

De første årene Hansen var brannkonstabel var – teknologisk sett – som i en annen verden, sammenlignet med i dag. Ingen visste hva en mobiltelefon var den gang.
– Da jeg ble brannkonstabel fikk jeg montert en telefon på nattbordet mitt hjemme, en stor telefon med sveiv på, en sveivetelefon, slik som var vanlig den gang. Jeg måtte ha telefonen på nattbordet for å våkne om det ringte midt på natta.
Beskjed om brann fikk han ikke fra nødsentralen, men fra telefonsentralen. På telefonsentralen satt det mange damer og tok imot telefoner fra folk rundt omkring i bygda Os i Østerdalen, slik de gjorde andre steder på den tiden. Damene på sentralen hadde en liste over brannmennene de skulle ringe til, om det begynte å brenne. Dette var en tid før folk ringte direkte til hverandre, alle måtte ringe via damene på telefonsentralen. Disse damene visste «alt».

Det brenner

Riiiiiiingggg. En natt ringte det, ja det var god gammeldags ringelyd, og Hansen våknet.
– Det brenner på Gjetsetra i Tufsingdalen, fortalte dama til meg. Da hadde noen ringt til henne og varslet om brannen der på setra i en dal, om lag fire mil lenger øst i Os kommune.
Hansen stod raskt opp og småløp bort til brannstasjonen, som ligger kun 20 meter fra inngangsdøra på hans privatbolig i Os sentrum. Jeg startet brannbilen og kjørte den ut fra garasjen, for å vente på flere brannfolk. Gutta kom etter hvert i løpet av kort tid.
Men avstandene er store i Os kommune. Og det var svært mørkt denne natta. Brannmannskapene ble også forsinket av både kyr og geiter som lå på veien. Det tok 40 minutter å komme fram til brannstedet. Et trist syn møtte brannmannskapene. Kun pipa stod igjen. Alt var nedbrent, minnes han.
Ved andre utrykninger var det noen ganger vanskelig å finne fram til riktig adresse, selv om brannmennene var godt kjent rundt omkring i Os kommune. De måtte rykke ut til steder hvor det ikke var navn på veien og ikke nummer på huset. Uten kart i bilen og mange år før GPS kom på markedet.
– En natt vi rykket ut, var vi ikke sikre på nøyaktig hvor det brant. Derfor måtte vi stoppe ved et bolighus. Vi satte på fulle sirener på bilen, vekket opp de som bodde der, løp inn i huset og spurte. Kjør to kilometer videre, så ligger huset på venstre side, fikk vi fortalt. Og det stemte. Der brant det. Vi slukket brannen.

Alene

Per Magne Hansen har aldri vært så alene som brannmann, som da ordføreren i bygda måtte holde brannslangene for ham.
Det var en topp sommerdag, med solskinn. Svært varmt. Alarmen gikk.
– Jeg fikk beskjed hvor det brant. Og jeg gjorde som jeg skulle gjøre, startet bilen og kjørte den utenfor garasjen. Jeg ventet i fem-seks minutter, men det kom ingen brannmenn for å hjelpe meg. Jeg turte ikke å kjøre ut alene. Jeg så verken folk eller biler i nærheten. Alt var stille denne fine sommerdagen. Jeg gikk ut av brannbilen og løp over til andre siden av veien, til bensinstasjonen. Det kom en kunde som skulle fylle bensin. Jeg tok tak i ham. – Du må hjelpe meg med å slukke brann. Du holder slangen, jeg ordner med vann. Vi ble enige og reiste ut og reddet et fjøs på den måten den gang, minnes han.
Det viste seg å være ordføreren i bygda som plutselig rakte ut en hjelpende hånd som brannmann. Men hvor var brannmannskapene? Jo mange lå og solet seg og badet i elva. Andre var på fotballturneringen Norway Cup med barna sine. Dette var også før mobiltelefonens tid…

Hvorfor
Hvorfor ble du brannmann?
– Jeg fikk et brev fra Os kommune om at jeg var opptatt i det lokale brannvesenet! Ingen søknad. Ingen spørsmål. – Jeg var 24 år den gang og nærmeste nabo til brannstasjonen. Og de hadde behov for folk. Jeg syntes det hørtes spennende ut og sa jeg ville være med, sier Hansen.
I løpet av disse 39 årene har han vært med på mange utrykninger til branner og forskjellige typer ulykker. Ingen har omkommet i branner han har rykket ut til. Men han har måttet se liv gått tapt flere enn 10 ganger etter dødsfall ved bilulykke og ved utrykning til hjertestans de senere årene. Se liv gå tapt, det er en stor påkjenning. Vi er ikke proffe, vi er frivillige mannskaper. Mange ganger etter ulykker, var det godt å komme hjem til kona, og få en arm å ligge på. Tårene trillet, sier Per Magne Hansen.

Psykolog

Brannmannskapene på Os har alltid debrifing etter store, dramatiske hendelser for mannskapene. En gang fikk han spørsmål fra et kriseteam om han ville ha hjelp fra psykolog. Han takket ja, og pratet med psykologen litt et par dager, etter en tragisk hendelse.
Per Magne Hansen har vært utrykningsleder de aller fleste årene som deltidsbrannmann på Os. Han har med andre ord holdt oversikten på skadestedet. I hans første år var de om lag 20 frivillige brannmenn på Os. Etter at samarbeidet med det interkommunale brannvesenet for Røros, Tydal, Holtålen og Os startet, har de vært ti faste brannmenn på Os. Hansen er svært godt fornøyd med samarbeidet med brannvesenet på Røros.

Ingen opplæring

Da han rykket ut på sin første brann i 1978 fikk han ingen opplæring på forhånd. Men i løpet av vinteren tok han et brevkurs for å lære seg det viktigste. Krav til brannmannen den gang da og nå, er som natt og dag.
– Sikkerheten er viktigst av alt. Og HMS er svært viktig. Store fremskritt er gjort i løpet av årene. Men nå er det blitt for strenge krav til dokumentasjon, noe som fører til unødvendig arbeid.
Per Magne Hansen sluttet som brannmann, fordi han nådde aldersgrensa 62 år for noen måneder siden. Brannsjefen for det interkommunale brannvesenet på Røros takket han for innsatsen. Det gjorde også brannmannskapene. En bauta, med svært mye kunnskap, har sluttet i brannvesenet på Os. Han fikk mye ros for sin innsats.
Da vi snakket med Per Magne Hansen var han innom brannstasjonen en liten tur. I garderoben er navneskiltet hans tatt ned fra kanten over klesskapet. En epoke i Hansens liv er over.
– Det er vemodig. Jeg kommer til å savne det sterke samholdet oss imellom. Og jeg kommer til å bli med og ta en kopp kaffe, og møte de andre gutta en gang iblant, sier Hansen.
Han er daglig leder for Spar-butikken på Os, som ligger et par hundre meter fra hans privatbolig. Den jobben fortsetter han med. Og når han skal til og fra jobb, går han forbi brannstasjonen, og de gode minnene kan komme.

Publisert: 09-05-2017

COMMENTS