«Räddningsinsatser under mark»

«Räddningsinsatser under mark»

En anleggsmaskin begynner å brenne 200 meter inn i et uferdig tunnelsystem. Den giftige røyken blokkerer muligheten for at sjåføren skal klare ta seg ut på egenhånd. I redningscontaineren hvor han sitter begynner oksygenet å ta slutt. En utenkelig problemstilling for innsatsmannskaper er det ikke, men utfordringene vil antakelig stå i kø.

I Sverige har de i perioden 2012-2014 gjennomført et TMU-prosjekt. (Taktik och Metodik mot Brand i Undermarksanläggningar). Prosjektet i sin helhet har hatt som mål å utvikle metoder, materiell og arbeidsprosedyrer for på en bedre og sikrere måte kunne gjennomføre redningsinnsatser under bakken. 

Brannmannen har pratet med Anders Palmberg, som er en av de ansvarlige under dette prosjektet som pågikk fra 2012 til 2014, hvorpå resultatene vil bli fulgt opp i tiden som kommer. Anders, som jobber som vakthavende branningeniør i Storstockholms brandförsvar og foreleser ved Mälardalens Högskola, (MDH), har hatt ansvaret for fullskalaforsøkene og de taktiske beslutningene i dette prosjektet. 
Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Mälardalens Högskola (MDH), Sveriges tekniske forskningsinstitut i Borås (likt SINTEF i Norge), Storstockholms Brandförsvar, Lunds tekniska Högskola, Södra Älvsborgs räddningstjänstförbund, Brandförsvaret i Sala og Västerås Brandförsvar. Gruven som ble brukt i ulike fullskala forsøk fikk de låne av Björka Mineral, Sala.

Hva er de største utfordringene med lange innsatsveier, spurte vi Anders Palm? 
    –    Utfordringene er å bringe med og legge ut slanger og armatur, samt organisere røykdykkerne slik at de trygt og effektivt kan avansere i røykfylt miljø. En like stor utfordring er å se til at røykdykkerne, etter å ha avansert innover, har tilstrekkelig med krefter og luft for å gjennomføre en innsats som innebærer både livredding og brannslokking.

Fullskalaforsøk
Når de har utført innsatsforsøkene i gruven har de alltid hatt en total målelengde på 225 meter og med en betraktelig høydeforskjell. Røykdykkerne har brukt Interspiro røykdykkermasker og komposittflasker 2 x 6,8 liter, 300 bar. De har under disse forsøkene dokumentert testresultatene gjennom å filme og ta tider på røykdykkerne under innsats.
Under fullskalaforsøkene ble det plassert containere, utformet for å etterligne enten buss eller tog 225 meter inn i tunnelen. Åpningene i containerene ble utformet slik at ved fyring av paller, ble det oppnådd en effekt på 20 Mw.  Røykdykkerne fikk så avansere frem mot containerene gjennom å bruke ulike metoder og slukkemiddel.

Røykdykkerlagene skulle utføre seks oppdrag ved å:
    1.    Legge tradisjonelt slangeutlegg
    2.    Legge tradisjonelt slangeutlegg ved hjelp av bæreseler til slangene.
    3.    Legge tradisjonelt slangeutlegg – ikke trykksatt før ankomst containere.
    4.    Bringe med seg slange med CAFS
    5.    Bringe med seg skjærslukkersystem.
    6.    Bringe med seg alt slangemateriell og luftpakker på en ikke-motorisert transportvogn.

Dette er noen av erfaringene som svenskene gjorde seg etter disse forsøkene:
    •    Det tar forholdsvis lang tid for røykdykkerne å legge ut og koble slanger.
    •    IR-kamera har begrensninger i tunnelmiljø.
    •    De tradisjonelle slangene og strålerørene har god slokkeeffekt.
    •    CAFS slokker bra, men det blir veldig tungt å dra slangen over lengre strekninger.
    •    Luften til røykdykkerne er en veldig begrensende faktor. 
    •    Det krever mye personell.

Konklusjon?
En klinkende klar konklusjon har ikke svenskene etter dette prosjektet landet, men i Stockholm har de etter en større innsatsøvelse sett fordelen med ett rekognoseringslag. Dette er en røykdykkergruppe (2 eller 4 røykdykkere) som raskt kan avansere frem i røykfylt miljø uten slangeutlegg, kun for å rekognosere og innhente informasjon. De kan benytte seg av IR-kamera, eventuelt bringe med seg skum/pulverapparat og være innfestet i en lysende line (light-line) som de trekker med seg. Dette er et konsept de tror på og som de vil videreutvikle som metode.

Sammenligning av tider etter øvelse i Stockholms tunnelbanesystem:
Ett rekognoseringslag brukte 11 minutter på å etablere light-line og lysmarkeringer for selvevakuering.
Tre røykdykkerpar la slangeutlegg gjort på samme måte som testene i Sala og brukte 25 minutter.

Utfordre røyk-/ og kjemikaliedykkerveiledningen?
Etter dette prosjektet mener Anders at det er på tide å tenke gjennom noen taktiske beslutninger, samt at man kanskje er nødt til å utfordre veiledningen litt når det gjelder innsats «under mark».
    –    Det er praktisk umulig å avansere hurtig i slike røykfylte miljøer (tett brannrøyk) på grunn av at veiledningen sier vi skal ha med slangeutlegg for angrep og sikring. I disse tilfellene vi her snakker om vil det å legge slangeutlegget bli så omfattende og tidkrevende at det kanskje til slutt vil gå på bekostning av å redde liv? Veiledningen går i utgangspunktet ut fra størrelser på rom og risikoen for overtenning. Denne risikoen finner vi sjelden eller aldri i en tunnel. Hvorfor skal vi da organisere oss i forhold til brann i rom når vi står ovenfor brann under bakken? undrer Anders seg på.
På grunn av god tilgang på luft kan overtenning forekomme lokalt og i umiddelbar nærhet til det brennende objektet.

I Oslo Brann- og redningsetat har Trond Hansen (fagansvarlig tunnel), Sverre Starholm og undertegnede (fagansvarlige røykdykking) fått lov til å følge store deler av dette prosjektet. I disse dager jobbes det med å utarbeide prosedyrer og instrukser innen røykdykking i lange innsatsveier, som kan fungere for vår organisasjon.   

Er det generelt i tunneler problemer med samband, spør vi Trond Hansen? 
    –    De fleste tunnelene vi har i vårt område har dekning for nødnett, det gjelder vei-, jernbane- og T-banetunneler. Det finnes skyggeområder i tunnelene som skaper noen utfordringer, men de er ikke alt for mange, men viktig å være klar over. På T-banen har vi noen områder med mangelfull dekning i angrepsveiene, der kan vi oppnå dekning i DMO. Tunneler og stasjoner har generelt god dekning.
Når det gjelder landet generelt må det enkelte brannvesen kontakte objekteier for å få bekreftet om det er bygd inn spredekabler for nødnett i aktuell tunnel. Jeg vet det er mange veitunneler, hvor det ikke blir gjort av forskjellige årsaker. Her må DSB og DNK på banen med bakgrunn i hva som står i veiledning for røyk- og kjemikaliedykking om oppretting av sikkert samband for røykdykkere. Konsekvensen kan bli at det ikke blir foretatt innsats med bakgrunn i manglende sikkerhet for innsatspersonell»

Kan dette på noen måte løses lokalt?
    –    Det er mulig å benytte forsterkerenheter til for eksempel UHF-samband for å oppnå bedre dekning. I nødnettet er det repeaterfunksjoner som kan hjelpe.

Sverre Starholm, er brannmester på Bryn brannstasjon (OBRE) og er enig i sin svenske kollega Anders Palm, som mener den største faren ved røykdykking under bakken er røyken. 
    –    Her er det dog viktig å ha andre farer som for eksempel ras i bakhodet. Sjansen for å få en overtenning i en tunnel, hvor enten bil eller tog brenner, er forsvinnende liten, hvis vi ser bort i fra scenarioer med eksempelvis tankbiler. Dette fører til at røykdykkerens største fare er å gå tom for luft og ikke brannen i seg selv, sier Sverre.

Oppfordring
Problematikken rundt dette med lang innsatsvei er det sikkert mange som har gjort seg noen tanker rundt og antakelig kommet frem til gode løsninger som fungerer akkurat der. Ikke sitt på de gode løsningene selv og la andre måtte finne opp hjulet på nytt. Norge er et langstrakt land så del kunnskap der det passer seg. 

COMMENTS