Brannen i Storgata i Lillehammer

Brannen i den tette trehusbebyggelsen i Storgata i Lillehammer kunne fått store konsekvenser, men brannvesenet klarte å begrense brannen. Stig Haugen som var utrykningsleder med kallesignal Lima 1.9 deler i denne artikkelen sine erfaringer og læringspunkter etter brannen.

Callout gikk ut klokka 03.51 natt til søndag: «Lima 1.1 og Lima 0.1, dette er Brann 05. Automatisk brannalarm fra Storgata 81. Har Lima 1.9 og Lima 0.1 mottatt?» Jeg kvitterer. Adressa er velkjent og det er kort kjøreveg. Gammelt trehus i Storgata, lav standard med unge beboere. Vi hadde vært der flere ganger. Senest forrige vakt. Da var årsaken matlaging som så ofte før. Sentralen melder oss underveis om at en innringer har meldt at det ikke brenner i bygget.
Storgata 81 er en hjørnebygning som også vender ut mot Elvegata der vi stopper. Jeg går til bygget med «lave skuldre». Korteste veg til sentralen er via bakgården. Døra inn i trapperommet der sentralen står, er åpen og i det jeg passerer terskelen ser jeg røyken. Jeg hører også knitring fra andre etasje. Lyden er velkjent, men sjelden ved automatisk brannalarm. Jeg var i ABA-modus og tenkte: «Faen … røyk? Hva er det som knitrer sånn? Brann? Det brenner. Det var akkurat som jeg registrerte tankene mine mer bevisst enn vanlig, en litt sånn «utavdegsjøl»-opplevelse. Hendelsen gikk fra å være rutinemessig og enkel til å bli særdeles skarp og ustabil i løpet av sekunder. Jeg våkna fort, for å si det sånn. Vi får starta førsteinnsatsen, utlegget kommer på plass og røykdykkerne går inn. En ungdom som bor i en annen del av huset, kommer bort til meg og forteller at det er flere inne i bygget.

Høy temperatur
Røykdykkerne gjør funn på toppen av trappa til andre etasje og kommer ut med ei jente. Hun står på egne bein. Bra. Jenta overlates til ungdommene som har kommet seg ut før røykdykkerne går inn igjen. En politimann kommer og melder at det står en mann i et vindu i andre etasje ut mot Storgata som må ha hjelp for å komme seg ut. Heldigvis er vi fem på laget denne vakta. Femtemann på laget sørger for stige og med støtte fra politiet hjelpes mannen ut. Røykdykkerne melder at de ikke kommer seg videre fra toppen av trappa og innover gangen i andre etasje, på grunn av høy temperatur. Jeg ser fra utsida at det brenner kraftig i rommet, som ligger på venstre side, et stykke inn i den gangen røykdykkerne ikke greier å forsere. De trekker seg ut. Ruta til det nevnte rommet, er fortsatt hel og vi beslutter å knuse den. Stein kastes. Hull i ruta. Skum inn i brannrommet. Resten av ruta går. Brannen dempes.

Livreddende
Røykdykkerne går på nytt opp i andre etasje for å forsøke å forsere. Ungdommene som står ved siden av meg, melder at de har fått kontakt med nesten alle beboerne i bygningsdelen som brenner, men at de ikke får svar fra Trym. Trym har forlatt dem tidligere på kvelden og befinner seg sannsynligvis i hybelrommet som ligger lenger inn i gangen, på motsatt side for «brannrommet». Laget har nå fullt fokus på det livreddende søket og arbeider med å forsere innover gangen i andre etasje. Brannen har for lengst spredd seg opp på loftet og ruller over hodet på røykdykkerne. De spør etter vifte for å bli mer effektive i søket. Vifte settes på, men den negative effekten av luftstrømmen er åpenbar. Brannen tar seg umiddelbart kraftig opp over dem og vifta stoppes etter et halvt minutt. Flammen slår ut i toppen av den østvendte gavlveggen. Røyk presses også ut under takskjegget rundt hele bygningen.
Ressurser er i ferd med å ankomme. En sikringsmann overtar plassen min slik at jeg kan forsøke å skaffe meg litt oversikt. Jeg går rundt den delen av bygget vi jobber i. Ser at store deler av kvartalet sannsynligvis kommer til å gå med og siden vi fortsatt ikke har funnet ut om Trym er på rommet sitt, ser jeg svart på det. Føler at det tar for lang tid før vi er så slagkraftige som vi skulle vært fra start av, og vi kan bli mye raskere i forhold til å etablere et funksjonelt ILKO
    •    slik at vi raskere kan opparbeide felles forståelse for hendelsen
    •    slik at alternative løsninger blir fanget opp, foredlet eller avvist
    •    slik at alle sektorlederne kjenner til mål og delmål for innsatsen og de taktiske planene for og nå dem
    •    slik at «kaosfasen» reduseres til et minimum
    •    slik at tilkalt personell raskere kan sette seg inn i situasjonen og oppgavene de skal løse

Men …

Heldigvis var Trym på byen og ikke på rommet sitt. Avklarende beskjed fra politiet kommer 45 minutter ut i hendelsen.
Heldigvis var det tørranlegg på loftene i de aktuelle bygningene. Dette bidro til å hemme brannen i kjernebygget og hindre brannspredning inne i nabobygg.
Heldigvis brant det gjennom deler av taket før brannen fikk presset seg gjennom de enkle treveggene som skilte Storgt. 81 fra Storgt. 79. Gjennombrenningen i taket medførte redusert trykk sideveis.
Heldigvis har vi skumsystemet OneSeven. Det bidro til at vi kontinuerlig kunne skumlegge alle veggflatene i bakgården og hindre brannsmitte der.
Heldigvis fikk vi på plass lifter og mannskap fra Gjøvik og Hamar slik at vi tidsnok ble effektive på taket.
Heldigvis fikk vi på plass gravemaskin som kunne lage branngate i den allerede totalskadde bygningen. Det bidro til at vi unngikk spredning til nabobygg gjennom hulrom i konstruksjonen.
Heldigvis er det en rekke personer, institusjoner og organisasjoner som bidrar når slike hendelser inntreffer.
Heldigvis består Lillehammer Region Brannvesen av en rekke dyktige og dedikerte brannfolk som nok en gang viste sin styrke. Jeg er stolt over å være en av dem.
Lillehammer er ingen storby. Vi har ikke stor slagkraft i førsteinnsatsen. Det er store ressurser i regionen. Det tar tid å få dem på plass.

 

COMMENTS